Norrbaggen

Konsensus omtales ofte som noe positivt, men leder det noe sted?
Header

It´s your call Finland!

6 oktober, 2015 05:36 | Skriven av andrejamholt i Okategoriserade - (Kommentarer inaktiverade för It´s your call Finland!)

Det har vært stille fra denne kanten det siste året. Beklager det. Nå verker det imidlertid i tastaturet igjen. Årsaken er den pågående flyktningekrisen og de uforståelige demonstrasjonen mot mennesker i nød.

Det finnes også flere tankefeil i innvandringsdebatten som ikke kan stå uimotsagt. De innvandringsfiendtlige debattantene argumenterer på den ene siden med at de som kommer hit er velferdsturister. Flyktningene er rike, velutdannede og kommer bare hit for å sko seg på den finske velferdsstaten, sies det. De rike stilles opp mot de fattige som ikke har råd til å flykte. Innvandringskritikerne tegner et bilde av flyktninger som moralsk fordervede mennesker som rømmer fra sitt ansvar i hjemlandet.

På den andre siden kritiserer de flyktninger som allerede er bosatt i Finland for å ligge staten til last. De har ingen utdannelse, de jobber ikke osv.

Dette henger ikke på greip. Man kan ikke i et og samme åndedrag kritisere en gruppe for først å være uten utdannelse for så å kritisere de som kommer nå for å ha utdannelse.

Den andre og mest alvorlige tankefeilen er at personlige forhold som formue og utdannelse i det hele tatt har noe med behovet for beskyttelse å gjøre. Det har det ikke. Menneskeverdet kan ikke diskuteres – Det er et absolutt. Tønnebomber og raketter diskriminerer ikke mellom fattig og rik.

Og husk: Alle finner og nordmenn som flyktet til Sverige under 2. Verdenskrig var ikke nødvendigvis fattige. De flyktet først og fremst i sikkerhet fra krigen. Alle mennesker søker å gi sine barn og seg selv et best mulig liv. Det har menneskeheten gjort siden tidenes morgen.

La det være sagt først som sist: Jeg opplever finlendere som stille, snille og sympatiske. Jeg tror ikke at majoriteten i Finland er høylytte rasister uten evne til empati med mennesker i nød. Dessverre er det likevel slik Finland fremstår om dagen. Jeg tror mange er redde.

Frykten synes nemlig å ha gode vekstvilkår i Finland. Frykten for det ukjente, frykten for fremmede, frykten for møtet med andre kulturer. Man merker det i argumentasjonen, i kunnskapen om andre språk og evnen til å omgås andre kulturer. Finland synes å ha nok med seg selv. Men er dette nytt? Er det virkelig bare Sannfinlenderne som er innvandringsfiendtlige?

I Sverige utgjør innvandrere 13 prosent av befolkningen. I Danmark og Norge er tallet 8 prosent. I Finland bare 4 prosent. Forskjellene oppsto ikke i går, men over mange år. Ordbruken til Sannf. skiller seg helt klart fra andre partier i riksdagen, men tallene viser at Sannf. er i godt selskap når det gjelder den praktiske politikken. Det er bare stilt overfor et massivt internasjonalt press at Finland åpner døren på gløtt. Det er ikke bare Sannfinlendernes feil.

Ulike finske regjeringer har, nær sagt, alltid ført en restriktiv asyl- og flyktningpolitikk. En nasjon får de politikerne man velger og dermed fortjener. Det er derfor ikke overraskende at så mange åpent deltar i innvandringsfiendtlige demonstrasjoner som den i Helsingfors på lørdag eller i Torneå for en uke siden, men skremmende – det er det.

Skremmende fordi mange i Finland fortsatt dyrker frykten og isolasjonen. Skremmende fordi det gir Sannfinlendernes skremselspropaganda vind i seilene. Skremmende fordi nasjonen står i fare for å fortsette en politikk som må bære mye av ansvaret for den økonomiske situasjon landet befinner seg i.

Frykten for det nye har aldri vært en god følgesvenn for utvikling, innovasjon og vekst. Nokia gikk bra helt til de ble selvgode og trodde de ikke hadde noe å lære av andre. Man kan lure på om det samme gjelder nasjonen Finland.

Det er i det hele tatt forunderlig at et land som, med rette, er stolte over sine skoler og universiteter, og over det allmenne utdannelsesnivået i befolkningen ikke klarer å omsette kunnskap til konstruktiv handling. Har Finland rett og slett ikke forstått at ”best practice” i forhold til en bærekraftig fremtid skapes gjennom gode relasjoner og samhandling med andre?

Like forunderlig er det at de gode eksemplene allerede finnes på hjemmebane, men den sittende regjeringen ser ikke ut til å forstå hvorfor Närpes lykkes der de selv er i ferd med å mislykkes. Den lille kommunen i Österbotten har helt siden 1990-tallet vært et skoleeksempel på hvordan man integrerer flyktninger. Närpes er ikke bare best i Finland, men trolig i Norden. I dag er over 10 prosent av kommunens innbyggere innvandrer. Uten dem hadde kommunens næringsliv neppe klart seg så godt som de faktisk har gjort. Jeg tror altså ikke at bildet av Finland er svart/hvitt. Som i resten av Europa finnes det mange som forstår og vil hjelpe både flyktningene og seg selv. Forskningen viser at Finland vil behøve omlag 400.000 flere arbeidstakere frem mot 2030 for å opprettholde dagens levestandard.

Det er ikke flyktninger og asylsøkere som har skapt de dårlige økonomiske tidene i Finland. Det klarte dere helt selv. Spørsmålet Finland bør stille seg er: Hvem vil komme, hvem vil bli og hvem vil bidra i et land som bare er opptatt av hva de selv har igjen for det og ikke hva de selv kan tilby? Flyktningene er ikke et problem for Finland, men de kan være en del av løsningen – som i Närpes.

It´s your call Finland!

 

Tenk en gang til

3 april, 2014 01:26 | Skriven av andrejamholt i Okategoriserade - (Kommentarer inaktiverade för Tenk en gang til)

Det er så mye lettere å se saker klart når man står på utsiden og titter inn. Nordiske avisredaktører burde gjøre det oftere. Jeg sikter til den evige debatten om public service vs kommersielle mediehus.

Senest på onsdag hadde HBL en artikkel om avisene på Åland som går i strupen på Ålands radio og tv. Årsaken er at den offentlig eide radio- og tvstasjonen legger ut artikler, notiser og bilder på sine nettsider. Say What!

Sjefredaktørene i Nya Åland og Tidningen Åland Jonas Bladh og Niklas Lampi tar argumentasjonen ett skritt lenger enn det vi har hørt tidligere fra nordiske sjefredaktører, men føyer seg likevel inn i et unisont ønske om at public service kanalene må begrense sitt tilbud. Dette forklares igjen med at avisene sliter økonomisk og innfører betalmurer på webben for å kompenserer for bortfall av abonnenter.

Det avisredaktørene ikke sier noe om er at bortfallet av annonseinntekter ofte utgjør mye mer enn de inntektene man mister som følge av færre abonnenter. Det er ikke public servise som stikker av med pengene eller leserne, men sosiale medier som Google og Facebook.

Det er også underlig at avisredaktørene som ofte taler om behovet for konkurranse tilsynelatende ikke ønsker det for egen bedrift. Ja, men public service får sine penger fra offentligheten og det er konkurransevridende, sier avisredaktørene. Ja, men dette er ikke nytt og  i forhold til publikum er det ikke et argument for lavere kvaliteten på public service at forretningsmodellen til avisen ikke fungerer lenger, tenker jeg.

Vi hører det samme i Norge. Her blir NRK kritisert for å sende store mesterskap selv om de alltid har gjort det. Nå argumenteres det for at dette kan kommersielle tv-kanaler tjene penger på. NRK blir også hetset for å ha utviklet værnettstedet yr.no og turguiden ut.no. Begge er store suksesser. Dette kunne vi laget og tjent penger på, mener norske avisredaktører. Men ingen av dem gjorde det før NRK tok tak i det. Dårlige tapere kaller vi det i andre sammenhenger. At YLE, NRK eller Ålands radio og tv er gode på det de gjør burde inspirere ikke demoralisere.

Argumentasjonens håpløshet når nye høyder når Bladh og Lampi fremhever at Ålands radio og tv legger ut tekst, notiser og bilder. En rask titt på Nye Åland og Tidningen Ålands nettsider avslører at de driver med webb-tv. Det samme gjør nær sagt alle nordiske mediehus i dag. Faktum er at mange av dem også er blitt ganske bra. Skulle man følge Bladh og Lampis ressonement burde avisene holde seg til tekst og stillbilder. Eller hva?

En bekymring deler jeg likevel med avisredaktørene. De respektive regjeringer har et forklaringsproblem når de pålegger avisene moms og begrunner det med overgangen til digitale flater. Dette skjer på samme tid som YLE får styrket sin økonomi gjennom en egen skatt. Det er åpenbart at dette skaper en ujevn konkurransesituasjon. Bruk da krefter på å overbevise politikerne om å droppe momsen ikke på å angripe public service.

Det er ganske enkelt en tankefeil å tro at abonnenter og annonsører vil strømme tilbake til avisen hvis bare public service blir litt dårligere. Mediehusenes største utfordring er tross alt deres egen forretningsmodell og evne til å forholde seg til publikums endrede medievaner.

Sjefredaktørene må derfor tenke en gang til hvis de skal lykkes med å snu utviklingen.

 

, , , , , , , ,

”Det er slik vi alltid har gjort det”

2 april, 2014 10:02 | Skriven av andrejamholt i Okategoriserade - (Kommentarer inaktiverade för ”Det er slik vi alltid har gjort det”)

Det er slik vi alltid har gjort det

Etter mange år i mediebransjen trodde jeg at min smerteterskel for politisk tåkeprat var rimelig høy. Så feil kan man ta.

Den vinteren har HBL satt fokus på behovet for tospråklige lærere ved de svenske skolene i helsingforsregionen.  Jeg tenkte egentlig at dette var en debatt jeg skulle holde meg unna. Mine kunnskaper om den svenske skolen er rimelig begrenset. Så langt har jeg klarte å holde munn, men SFP:s ordfører, Calle Haglund har fått meg til å bryte den selvpålagte tausheten.

I Studio HBL her om dagen tviholder Haglund på at Åbo Akademi skal ha hovedansvaret for den finlandssvenske lærerutdanningen. Greit nok, men da må han også kunne gi noen argumenter for hvorfor det skal være slik. Det gjør han ikke. I løpet av et åtte minutter langt intervju kommer det ikke ett eneste argument eller forslag til løsning.

Haglund medgir dog at ÅA ikke har ivaretatt det ansvaret de har hatt for lærerutdanningen. Svenske elever i hovedstadsregionen har ikke tilstrekkelig med kvalifiserte lærere. Behovet for tospråklige lærere presser seg fram og har gjort det over tid. HU har lanserte forslag til løsning. Hva ÅA har gjort er for meg en gåte. At Haglund uten et eneste faglig argument fortsatt tviholder på at HU skal samarbeide med ÅA er da en like stor gåte.

Etter å ha fulgt debatten sitter jeg igjen med tre spørsmål.

1. Hvorfor kan ikke HU samarbeide med Stockholm universitet. Hva er problemet?

2. Konkurranse har alltid drevet utviklingen av samfunnet fremover. Hvorfor skal det da ikke være bra med konkurranse mellom ÅA og HU om lærerstudentene?

3. Den farligste setningen i språket er: ”Det er slik vi alltid har gjort det”.  Er dét virkelig SFP:s forslag til løsning?

, , , , ,

Historieløse politikere

21 februari, 2014 10:43 | Skriven av andrejamholt i Okategoriserade - (En kommentar)

Selv om vinteren har vært mild i Helsingfors har det den siste tiden sneket seg inn en kulde som føles hardere enn den man er vant med. Jeg snakker ikke om den temperaturen man kan lese av på gradestokken, men den holdning mange av Finlands riksdagspolitikere har til kjønnsnøytral ekteskapslov.

Det er oppsiktsvekkende i seg selv at det er folket og ikke politikerne som har løftet fram den diskriminering homofile blir utsatt for som et problem. Men la gå. Det viser bare at demokratiet fungerer når folket blir hørt.

Gårsdagens debatt blir i HBL og i Radio Vega beskrevet som ”hyfsad saklig”. Ehh – unnskyld, men nei. Den er alt annet enn saklig. Kristeligdemokraten Peter Østman sa da vitterlig i sitt innlegg; ”Förslaget til samkönat ektenskap strider mot det biologiska faktum at äktenskap i grunden är en institution som syftar til reprodukstion».

Nei, ekteskap har ingenting med biologi å gjøre. Det er en institusjon skapt av mennesker for mennesker.

Flere sannfinlendske politikkere frykter et Sodoma og Gomorra hvis man åpner skapdøren for homofile.  Ekteskap med mindreårige, flerkoneri (månggifte) eller ekteskap mellom familiemedlemmer ble trukket frem som mulige konsekvenser. De frykter også at barn som vokser opp i homofile hjem ikke får den omsorg de behøver. Felles for alle argumentene er at de spiller på frykt og fordommer. Fakta glimrer med sitt fravær. Debatten og argumentene minner mer om et gufs fra inkvisisjonens tid eller fra debatten om kvinnelig stemmerett.

Og det er da jeg undrer meg over motstandernes historieløshet. Har de glemt at Finland var det først landet i Europa som ga kvinner allmenn stemmerett i 1906? Har de ikke fått med seg at Finland i dag rankes som det beste landet i verden å få barn i?

Finland topper også internasjonale målinger av kvaliteten på utdanningsinstitusjonene og elevenes dyktighet. Dette er de tradisjoner Finland stolt burde føre videre. Vanligvis forventer man at kunnskap leder til toleranse og forståelse. Den finske skolens utvikling kom åpenbart for sent for motstanderne av en kjønnsnøytral ekteskapslov.  De fremstår som kunnskapsløse, fordomsfulle og historieløse. Det er de som er problemet, ikke de homofile.

Hilsen

Stolt morbror til fantastiske Frida som har två kjärliga mammor

, , , , ,

Kundeopplevelse

19 februari, 2014 10:44 | Skriven av andrejamholt i Okategoriserade - (Kommentarer inaktiverade för Kundeopplevelse)

Det er en rolig morgen. Kaffekoppen står ved siden av maskinen og dufter herlig. Ute snør det og alt er stille. Det er et zen-moment. Og ikveld bærer det tilbake til Helsingfors.

Jeg har satt på radioens P3, men det var ikke førstevalget denne morgenen. Jeg var først innom Nrk P1 (voksenkanalen), men det er for kjedelig. Gammel musikk, uinteressante temaer og veldig koselige programleder uten brodd. Så velger jeg Nrk P2 (kulturkanalen). Det går for langsomt. Jeg har tatt poenget lenge før programleder og gjester kommer dit. De dveler for lenge.  Jeg ender til slutt på Nrk P3 (ungdomskanalen).

Der satt det. Programledere som er våkne, lyttende, kjappe, har brodd og de overrasker. Det veksler mellom det dypt alvorlig og kjapp humor på en elegant og uanstrengt måte. Musikken føles også som ferskvare. Ikke noe man har rotet i arkivene for å finne.

Så går tankene til Helsingfors og Finland. Etter litt tankevirksomhet demrer det for meg at den radiostasjonen jeg lytter mest på er Yle´s Radio X3M. Radio Vega oppleves som gammeldags. Den henvender seg til min mors generasjon – ikke meg. Herlige jul, jeg har rukket å bli 48 år, men lytter på de samme radiokanalene som mine tre tenåringsdøtre. Hva skjer? Hvorfor har jeg ikke blitt mer moden? Skal jeg alltid være en tenåring? Gjelder dette bare radiokanaler eller har jeg de samme tilbøyeligheter når det gjelder aviser?

Etter å ha lest en rekke finlandsvenske aviser både på nett og papir er opplevelsen at de ikke skiller seg veldig fra Radio Vega.

Mange mediehus jobber idag steinhardt med å fornye seg. De må få leserne over på digitale løsninger før papiravisen dør. Noe den kanskje ikke gjør, men den vil ikke ha den dominerende posisjonen den har idag. Når så mange strever med denne transformasjonen skyldes det ikke leserne. Svenske Aftonbladet og norske VG er gode eksempler på dette. De har suksess på både nett og mobil. Og leserne strømmer til.

Jeg sparker sikkert inn en åpen dør når jeg påstår at en viktig suksessfaktor for VG og Aftonbladet er at redaksjonene klarte å løsrive seg fra en holdning der de snakket til leserne. Idag snakker de med leserne. Dermed får de også mye nyttig input. Digitalisering handler selvfølgelig om teknikk, men like viktig er presentasjonsform og holdning til leserne.

Hovedutfordringen er ikke at journalistene er for gamle, men at mange har et låst tankesett. Evnen eller viljen til fornyelse følger ikke nødvendigvis generasjonsskillet. I min tid som redaktør møtte jeg unge medarbeidere som med ungdommelig energi motsatt seg et hvert forsøk på overgang til nye plattformer. Og jeg har har møtt gamle journalister og fotografer som har omfavnet den digitale fornyelsen med glede og entusiasme.

De redaksjonene som tar meg på alvor som kunde er de som vil lykkes. Ja jeg er blitt 48 år, men jeg føler meg ikke gammel. Jeg leser avisen på nett – bare nett. Om jeg er barnslig eller krampaktig ungdommelig er min sak. Medienes utfordring er å gi meg det jeg vil ha på den måten jeg vil ha det. Noen få er på rett spor. Mange henger etter. Hvilken pulje vil finske mediehus tilhøre?

Og til de som nå sier; Hva med min mors generasjon? Faktum er at hun også er blitt mer ungdommelig med årene. For et år siden fikk hun en Ipad til jul. Idag snakker vi daglig på Facetime. Hun leser nettaviser som aldri før. Hun bestiller flybilletter og sjekker værmeldingen for Gran Canaria. Hun har kastet kortstokken og spiller ”Solitair” på Ipaden. Nå vurdere hun å si opp papiravisen og heller abonnere (prenumerera) på Aftenposten digitalt.  Hun er 72 år.

Jeg vet det sitter langt inne, men journalister må ta innover seg betydningen av begrepet ”kundeopplevelse”.  De må ikke gjøre det for oss lesere, men for seg selv.

 

, , , , , ,

Oh the irony

6 februari, 2014 11:57 | Skriven av andrejamholt i Okategoriserade - (Kommentarer inaktiverade för Oh the irony)

Vi er kollektivt fornærmet. Hele den nordiske idyllen er dratt ned i sølen av én enkelt mann. Hvis det var visumplikt for britiske statsborgere i Norden hadde The Guardians journalist, Michael Booth aldri satt sine ben i et nordisk land igjen. Det er ingenting som skaper større indignasjon i de nordiske landene enn kritikk fra utlendinger – eller enda verre – når de harselerer med oss. Ingen er heller bedre på bitende ironi enn britene. Og Booth hadde en god dag på jobben da han tok et oppgjør med det nordiske selvbildet.

Det blir jo ekstra komisk når en hysterisk morsom artikkel blir tatt på blodig alvor av politikerne og samfunnsvitere. Som når den finske europa- og utrikeshandelminister, Alexander Stubb angriper britenes drikkekultur og sier den ikke er et hår bedre enn den finske. Nå skal det sies at Stubb faktisk var den eneste som klarte å gi igjen med samme mynt. Respekt. Representanten for de andre nordiske landene gikk rett i fella og bekreftet bare Booths påstand om oppblåste selvbilder.

Ja, britene drikker som svin, har et klassedelt samfunn, lager ubrukelige biler, har et elendig kjøkken, stor arbeidsledighet, store neser og enda større ører. Ja, nå slenger jeg skitt. Poenget er at britene vet dette og de harselerer med seg selv hele tiden. De har selvironi. Det er åpenbart en mangelvare i Norden.

Når jeg leste Booth lo jeg så jeg holdt på å dette av stolen. Først og fremst fordi han har rett, selv om det er satt på spissen. Hans kritikk bryter også kraftig med vårt eget selvbilde.

Ikke overraskende var det i Norge Booth fikk sterkest motstand. I likhet med svenskene eier vi ikke humor. Sosiolog og kjønnsforsker Agnes Bolsø fikk æren av å forsvare Norge. Hun bomma. Til og være sosiolog la hun for dagen en forunderlig mangel på forståelse for konteksten og britisk humor. Så da har jeg lagt det på mine smale skuldre og hjelpe henne litt.

Ja, Norge er et innesluttet land. Ja, vi oppfører oss som om resten av verden vil stjele pengene våre. Det gjelder ikke bare EU, men også alle disse asylsøkerne. De må gjerne flykte fra krig og elendighet bare de ikke kommer hit og snylter på oss. Vi har jo ikke mer penger enn vi trenger selv. Vi har jo noen sinnsykt høye lønninger som skal betales.

Ja, i Norge elsker vi å fremstille oss selv som en spydspiss i klimakampen. På samme tid har vi bygd opp verdens største fond som blant annet eier store deler av Regent street i London. Pengene kommer fra den største årsaken til klimaendringen – fossilt brennstoff. Mens vi selv skryter av våre fossefall og den fornybare energien selger vi olje og gass til resten av verden så de kan forurense klimaet og vi kan kritisere dem. Oh the irony, som britene ville sagt.

Som nordmann kan jeg bare si; It´s a dirty job but someone´s gotta do it.

, , , , , , ,

Det er sjukt

27 januari, 2014 11:45 | Skriven av andrejamholt i Okategoriserade - (Kommentarer inaktiverade för Det er sjukt)

Det nordiske helsevesenet går for å være blant de beste i verden og det med god grunn. Nå er det imidlertid i ferd med å bli sjukt. Ikke bare i Norge, men også i Finland. Diagnose – privatisering.

Det sies ofte om redaktører at man kan holde seg oppdatert om hans helse ved å lese avisenes helsespalter. Før noen nå kaller meg sexsist vil jeg skyte inn at redaktører i gamle dager som oftest var menn. Dessuten ville en kvinnelig redaktør aldri finne på å blotte sitt privatliv i spaltene på den måten.

Selv om jeg ikke lenger er redaktør vil jeg likevel bruke min påståtte overdrevne interesse for egen helse til noe positivt ved å påpeke noe negativt. Som dere nå sikkert har forstått har jeg vært sjuk. Ikke så rent lite heller. I snart to uker har jeg vært sjuk. Det var vondt, men medisinene funker og jeg kommer ikke til å dø. Takk som spør! Nei, jeg har aldri trodd jeg skulle møte min skaper, men man må jo leve opp til stereotypien. Nok om det.

Det var i møte med det finske helsevesenet jeg fikk en liten åpenbaring. Jeg trodde nemlig det bare var i Norge at vi for tiden dyrker mammon som både gud og ideologi. Så feil kan man ta!

En iskald søndag kveld for halvannen uke siden sa jeg til min finske særbo at jeg burde ta en tur til legen. Magekrampene jeg hadde slitt med noen dager ville ikke gi seg.

Hun spurte; Skal vi gå privat eller til ”helsojouren”?

Hva?

Det går snabbare och läkarna er betre hvis vi går privat, forklarte hun.

Ja vel!

Så ble jeg fortalt at helsevesenet i Finland er blitt todelt. I det minste i de store byene der det er et marked for private helsetjenester.

Hva er galt med det offentlige helsetilbudet, undret jeg.

Vel, det er ofte lange køer og legene holder kanskje ikke alltid mål. De beste legene jobber privat, var svaret.

Kan det være en sammenheng med at det offentlige tilbudet svekkes når leger rekrutteres til bedre betalte jobber i privat sektor, undret jeg.

Jo, selvfølgelig var det nok en sammenheng.

Sånn gikk praten, men vi endte opp på ”helsojouren”. Den lå likevel ganske nære. Jeg har aldri vært på et privat sykehus og kjente ikke noe behov for å starte nå.

Når vi først var på ”helsojouren” må jeg innrømme at jeg likevel tittet ekstra på pasientene som ventet på behandling. Det var en familien med romer, en fyllik som bare varmet seg, og et ti-talls mennesker det var vanskelig å putte i noen bestemt kategori. Vi utgjorde sammen et gjennomsnitt av befolkningen. Det vil si det var ingen forretningsfolk i dress eller fine fruer i pels. Akkurat som hjemme i Norge. Selv om jeg ikke har tenkt så mye på det før nå.

Og før jeg nå går videre vil jeg bare ha sagt at møtet med det finske helsevesenet var helt prima. Legene var riktig nok ganske unge. Og ja, det ble en del venting, men så hadde jeg heller ikke behov for en erfaren spesialist. Og kanskje er det her det kniper.

Men altså; I Norge har det gradvis blitt normalt at folk i de øvre samfunnslag holder seg med private helsetjenester vanlige folk ikke har råd til. Kan du betale kjøper du deg behandling det vanligvis er ventetid på i det offentlige.

På et personlig plan kan jeg forstå dette. Hvis man er syk vil man først og fremst bli frisk. Imidlertid gjelder dette også de som ikke tjener en million eller mer i året. De som må stå pent stå i kø. Og det er da jeg ikke lenger henger med i svingen. At alle ønsker rask behandling er forståelig, men at samfunnet faktisk godtar at noen går før i køen bare for at de kan sliter jeg med.

Sett fra et samfunnsøkonomisk synspunkt lønner det seg å få folk tilbake i jobb så raskt som mulig. En syk person belaster velferdsstaten. I min tid som leder lærte jeg også at det var mer kritisk for organisasjonen om en journalist eller fotograf var syk enn om en redaktør eller direktør var borte fra jobben.

Mitt spørsmål blir da hvorfor vi nå er i ferd med å skape et system der det viktigste leddet i verdiskapningskjeden (les vanlige folk) må stå i kø, mens sjefene vi godt kan unnvære en uke eller to betaler seg forbi køen?

Hva er det som får oss til å tro at markedsøkonomisk tenkning er et bra styringsverktøy for helsevesenet når den bygger på prinsippet om ”survival of the fittest”?

Det er et faktum at den Nordiske velferdsmodellen er den beste i verden. Hvorfor undergraver vi da et system som resten av verden misunner oss?

Misforstå meg rett. Rike mennesker må gjerne kjøpe tjenester andre ikke har råd til, men ikke hvis det svekker prinsippet om lik tilgang til velferdstjenester.

Jeg er verken sosialist eller kommunist. Tvert imot er jeg en liberalkonservativ skrue som ikke får markedsøkonomenes regnestykke til å gå opp. Ganske enkelt fordi det er helt sjukt.

 

 

 

 

, , , ,

Skole til besvær

10 januari, 2014 10:40 | Skriven av andrejamholt i Okategoriserade - (Kommentarer inaktiverade för Skole til besvær)

”Enhver utvidelse av grensen for vår viten, pålegger individer og nasjoner et større ansvar”. Sitatet har jeg stjålet fra Niels Bohr. Etter å ha lest argumentene for og mot en tospråklig lærerutdanning i Helsingfors synes jeg det passer bra.

Utgangspunktet for forslaget om en tospråklig lærerutdanning kommer fra forskere ved Helsingfors Universitet med professor i pedagogik, Gunilla Holm i spissen. Åpenbart en uredd dame. Holm ser det hele fra et pedagogisk perspektiv og lar andre ta hånd om politikken. Kanskje er det den innfalsvinkelen som må til for sikre at også svenskspråklig elever får fullverdig tilgang til verdens beste lærere.

År etter år topper Finland Pisa-undersøkelsen. Det er ingen tvil om at den finske skolen er i verdensklasse. Samtidig viser undersøkelsen at de svenske skolene i Finland ikke gjør det like bra. Når vi så også vet at 25 prosent av svenskspråklige lærere i Helsingfors ikke har lærerutdaning er det nærliggende å anta at det er en sammenheng. Det er så man får lyst til å rope; Wake up. Smell the coffee!

Man kan også stille spørsmål ved om nivået på lærerutdanningen i Vasa er god nok. Ja, jeg vet jeg kommer til å få pepper for å si det, men jeg våger meg likevel. At kvaliteten på lærerne og undervisningen har en direkte innvirkning på elevenes resultater har Finland demonstrert gang på gang. Jeg vet ikke i hvilken grad Åbo Akademi, som er ansvarlig for den svenskspråklige lærerutdanningen, har tatt situasjonen tilstrekkelig på alvor, men resultatene samt det faktum at de ikke klarer å rekruttere nok studenter fra Nyland viser det er på tide å tenke nytt.

Slik det fremgår i Huvudstadsbladet ønsker initiativtagerne ved HU å opprette et tilbud som ikke eksisterer i dag. I tillegg mener de at tospråklige lærere er bedre tilpasset de behovene elevene i Nyland har og ikke minst det samfunnet elevene er en del.

Med kunnskapen om at lærerutdanningen for svenskspråklige kan bli bedre, at skolen i Nyland mangler utdannede lærere og at det er behov for tospråklig lærere er det på sin plass og minne om Niels Bohrs kloke ord. Kunnskap krever handling.

 

, , , , , ,

Heksejakt

22 november, 2013 01:04 | Skriven av andrejamholt i Okategoriserade - (2 kommentarer)

Få ting i dagens samfunn er mer brutalt å se på enn det mediedrevet som ofte treffer kvinnelige ledere. Når de gretne gamle gubbers forening slår ring om egne interesser står kvinner laglig til for hogg. Det blir ikke vakrere når gubbene får kvinner til å gjøre jobben for dem.

Det er nettopp en slik situasjon vi nå er vitne til i Finland.  Kevas vd Merja Ailus angripes fra alle hold. Oppsiktsvekkende nok ledes jakten på Ailus av styrelsesordförande Laura Räty.

Hva er det så Ailus skal ha gjort? Jo hun hever den lønn og kvitterer ut de fordeler som gratis hus og bil styret har gitt henne. Det hele begynte med at Keva skal ha betalt for lite skatt av Ailus økonomiske fordeler. Ja vel! Det ansvaret ligger vel først og fremst på de som betaler hennes lønn. Det er heller ikke en sak som direkte angår hennes evner som vd.

I det påfølgende mediedrevet er hun anklaget for og ha for høy lønn og for mange kostbare fordeler, men det kan hun knappest klandres for. Det er styrets ansvar.  På toppen av det hele viser det seg at Ailus heller er underbetalt enn overbetalt hvis man sammenligner med hennes mannlige kolleger i samme bransje.

Av det som fremkommer i finske medier er det vanskelig å se dette om noe annet enn en heksejakt.  Og vi har sett det før. Tidligere statsminister Anneli Jäätteenmäki (C) kom i sin tid i skade for å fornærme Paavo Lipponen (SDP) i en debatt. Hun stilte spørsmål om Lipponen hadde lovet USAs president mer støtte i krigen mot Irak enn han fortalte det finske folk. Det utløste en jakt på hvor hun hadde opplysningene fra. Om dette faktisk var sant var et spørsmål som forsvant i mediedrevet. Etter to måneder var Jäätteenmäki ferdig som statsminister. Hadde det skjedd hvis hun var mann?

Et annet og nyere eksempel er miljøvernminister Heidi Hautalas avgang. Hun la seg ut med gubbeveldet i Artic shipping. Slik gjør man heller ikke ustraffet som kvinne i Finland. Også hun ble felt på en bagatell.

Felles for mange kvinnelige leder som må gå er at det ofte er vanskelig å få tak på hva det er de har gjort feil i jobben. Det kokes tynne supper av småting for å undergrave deres troverdighet. Ofte gjør kvinnene bare som deres mannlige kolleger alltid har gjort og ikke en gang det.

Vi ser det samme i Norge. Da Grete Faremo (Ap) var Olje- og energiminister måtte hun gå av mot sin vilje. Årsaken var at Politiets overvåkingstjeneste (PST) hadde overvåket professor Berge Furre mens Faremo var justisminister. Furre var på den tiden medlem av Lund-kommisjonen som skulle granske nettopp politisk overvåking. Selv om Faremo ikke lenger var justisminister måtte hun gå av. Hun har selv omtalt det som et ”politisk røvertokt”.

Farmo er heller ikke den eneste. Tidligere forsvarsminister Kristin Krohn Devold (H) fikk voldsom kritikk etter å ha utnevnt en kontroversiell kontreadmiral som var anklaget for tvilsomme økonomiske disposisjoner. Han ble senere frifunnet. Krohn Devold valgte selv å gå av etter beskyldninger om inhabilitet. Det samme skjedde med Barne og likestillingsminister Manuella Ramin Osmundsen (Ap) da hun utnevnte en kvinne hun kjente perifert til barne- og likestillingsombud. Noen ropte inhabil dermed var også hun historie. Når menn gjør sine kompiser ”en tjeneste” er det merkelig nok ikke like problematisk.

I de Nordiske landene liker vi å tenke at vi viser vei for resten av verden når det gjelder likestilling. Sannheten er at også vår kvinner balanserer på slak line som ledere. Kvinner forventes å være en krysning mellom jomfru Maria, Einstein og supermann. De skal være empatiske, kunnskapsrike og tøffe på en gang. Vi må slutte å undre oss over at mange kvinner kvier seg for å bli ledere. Eller enda bedre. Vi må slutte og operere med ulike standarder for kvinner og menn.

Ingen av de kvinner jeg har nevnt er feilfrie, men det er heller ikke deres anklagere. Det vi likevel må kunne forvente er at kvinner behandles rettferdig og likt med sine mannlige kolleger. Det blir de sjelden, for ikke å si aldri.

, , , , , , , , ,

Same same, but different

31 oktober, 2013 06:33 | Skriven av andrejamholt i Okategoriserade - (Kommentarer inaktiverade för Same same, but different)

Denne uken har nordiske parlamentarikere vært samlet i Oslo. Statsministrene stikker også innom på en snarvisitt. Det er høstsesjonen til Nordisk råd og Nordisk ministerråd.

Hva så, tenker du kanskje. Da er du i godt selskap. Jeg vet at Nordisk Råd hvert år tildeler en pris i litteratur. For 60 år siden forhandlet de seg fram til at innbyggerne i Norden kan reise passfritt mellom landene. Mer enn dette sliter jeg med å komme på.

I den grad de nordiske mediene har skrevet om Nordiske Råd har det stort sett handlet om at Sofia skal lede den første tv-sendte gallaen ever! Trolig vet den nordiske befolkningen mer om hva Sofia Helin har gjort de siste årene enn hva Nordisk Råd har holdt på med.

Det er symptomatisk at den tidligere danske ministeren for nordisk samarbeid,  Karen Elleman mener det nordiske parlamentariske samarbeidet har utviklet seg til en svinedyr kaffeklubb som ikke utretter noen verdens ting. Elleman vil legge ned hele skiten. At hun kaller det en kaffeklubb er kanskje en nivåheving. For 30 år siden ble det kalt Det Nordiske Samsupandet, ifølge vittige tunger som Alf Ole Ask i Aftenposten. Han har dekket Nordisk Råd i en mannsalder.

I Oslo denne uken undret Ask seg over at presse-briefen ble holdt på engelsk. Forklaring var at finnene ikke lenger snakker svensk og dermed heller ikke forstår de andre nordiske språkene. Det kan jeg underskrive på etter å ha tilbrakt mye tid i Helsingfors. En ikke ubetydelig utfordring da så mange av Finlands 40+ innbyggere heller ikke er veldig stødige i engelsk.

I Huvuvdstadsbladet etterlyser også generalsekretær i Pohjola-Norden Henrik Wilén en mer effektiv utnyttelse av det nordiske nettverk som er bygd opp gjennom årtier. Han viser til at vi har en felles historie som binder oss sammen og at vi for å forstå vår samtid må kjenne vår historie. Det er lett å være enig i dette. Like lett er det ikke å se hvordan de nordiske landene skal samarbeide i framtiden når interessene er tildels sprikende.

Tre av landene er med i EU. To er bare halveis med. Tre er med i NATO. To står utenfor. Selv ikke i FN opptrer de nordiske landene som en blokk. Likevel er vi mer like enn ulike. Limet er den Nordiske velferdsmodellen som vi alle har felles og som i stadig større grad er blitt en eksportvare.

Dog mister jeg ikke nattesøvnen om det nordiske samarbeidet sliter litt i motbakke om dagen. Vi har sammenfallende interesser på noen områder. På andre ikke. Vi låner både gode og dårlige ideer fra hverandre hele tiden. Samarbeid eller ikke. Vi er som søsken som er vi ferd med å velge våre egne veier. At resten av verden ser på oss som en familie med tette bånd er dermed både sant og usant. Kanskje skal vi bare ta det med ro å si som thaiene; Same same, but different.

, , ,